Harejakt med drivende hund har blitt drevet i flere tusen år i Europa, men i en helt annen form enn den vi kjenner i dag. Først da haglegeværet ble utviklet, rundt 1400-1500 tallet, ga det grunnlag for at jaktformen skulle utvikle seg i retning av måten det jaktes på i dag, men trolig som kombinasjonsjakt på flere arter samtidig.

Da bergverksindustrien ble etablert og Christian IV bygde opp den norske hæren på 1630-tallet, ble det hentet inn både bergverksingeniører og offiserer fra Tyskland. Ifølge de kilder vi har tilgjengelig, var det disse som brakte med seg harehunder og jaktformen til Norge.

Ut over 1700-tallet, ble harejakta med drivende hunder stadig mer etablert i det norske samfunnet. Det var overklassen, de med makt og posisjoner, som tok harejakta til seg som en viktig fritidsaktivitet. Hundene ble, og blir fortsatt, også brukt på gaupe- og revejakt.

Etter hvert ble det utviklet tre norske harehundraser (støvere), som fortsatt er aktivt i bruk; dunker, hygenhund og haldenstøver. Det er gjennom årene importert en rekke støverraser fra andre land. I bunn og grunn skal alle rasene gjøre samme jobben, med hver sine relativt små rasesærpreg.

Med rådyrets tilbakekomst fra slutten av 1800-tallet, ble det etter hvert også et aktuelt dyreslag å bruke hundene på. Støverne gikk for fort til å egne seg som rådyrhunder. Det åpnet for at de kortbeinte drivende hundene, som kan brukes både til hare, rev, hjort og rådyr, ble populære. Dreveren ble importert fra Sverige og beaglen ble konvertert fra harehund til kombihund.

Norske Harehundklubbers Forbund organiserer støverrasene og drever og beagle under NKK. Det finnes regionale harehundklubber som står for aktiviteten regionalt, og raseringer som ivaretar den enkelte rases interesser.