Strategisk søksmål med politisk tilsnitt – og som ifølge begge parter ikke passer for retten

Advokat Fjeld innledet prosedyren med tungt fokus på at denne saken er anlagt som et strategisk søksmål med et politisk tilsnitt. 

Partene er enige om at problemstillingene i saken har vært kjent over tid, også for politikere og forvaltningen. Til tross for at Stortinget, politikere og forvaltning har hatt flere konkrete anledninger til å be om eller fastsette forbud mot raser er ingen lovvedtak eller forskrifter vedtatt med forbud mot raser. Det foregår i disse dager et bredt politisk og faglig arbeid som dekker tilsvarende problemstillinger som er reist for retten i denne saken.

Dyrebeskyttelsen Norge (DBN) har, ifølge sine hjemmesider, et annet syn på hvordan problemene bør løses enn Stortinget, ulike politiske partier og ministre. Det kom klart frem i DBNs daglige leders forklaring at hun er frustrert over Mattilsynet. Hun bekreftet også at DBN ikke er «fornøyd» med forskriften, og at de mener den er svak. 

- DBN er altså er uenige i myndighetenes lovtolkning, understreket advokat Fjeld. DBN får ikke gjennomslag for sine faglige og moralske påstander i forskriften om avl, og har formidlet dette til departementet. Problemet er at de ikke får gjennomslag. Dersom man er misfornøyd med forvaltningsprosessen, kan man gå til sak mot departementet, det er det rettspraksis for. Men i denne saken har man valgt seg ut private aktører for å endre det politiske.

Dyrebeskyttelsen ber i dette søksmålet domstolene om å tre inn i et politisk felt. Domstolen «tvinges» til å bli politiske og ikke rettshåndhevende slik de skal være. I realiteten bes de i søksmålet om å avgi en tolkningsuttalelse på et tidspunkt hvor et aktivt og demokratisk forskriftsarbeid er i gang, og der de politiske organene ikke er parter i rettsaken.

- Vi er helt enige med Dyrebeskyttelsen Norges daglige leder i at dette søksmålet ikke passer for retten, sa Fjeld videre, med en henvisning til DBNs partsforklaring tidligere i uken.

Saken må løses på det rettslige. − Domstolen kan ikke avsi dom for Dyrebeskyttelsens påstand – vi mener at saken må avvises. Evt må domstolen vise tilbakeholdenhet.

Dyrebeskyttelsen har bevisbyrden, men har ikke kastet lys over den norske populasjonen

Dyrebeskyttelsen har ikke fremlagt ett bevis som kaster lys over den norske populasjonen. Likevel males et bilde av situasjonen. Ankende parter kjenner seg ikke igjen i situasjonsbeskrivelsen som er basert på bevis fra andre land.

Dersom retten skulle mene det ligger til rette for en avgjørelse etter § 25 må paragrafen vurdere den opp mot norsk populasjon. – Jeg mener at dersom de skal få medhold i sin påstand, må de i det minste trekke noen bevis opp av hatten, sa advokat Fjeld. 

Saken kan ikke avgjøres basert på sakkyndigbevis som ikke har studert norske populasjoner, men presenterer egne og andres studier fra utlandet. DBN har stilt retten i en vanskelig situasjon – materialet er komplekst, reiser faglig vanskelige spørsmål, og krever inngående kunnskap om hvilke data som kan trekkes ut av studiene. Mens motpartens advokat er opptatt av kliniske studier, er likevel de fleste studier fremlagt i saken epidemiologiske studier – forekomst- og prevalensstudier og assosiasjonsstudier. Flere studier er også gjort på et sterkt begrenset antall hunder, ett av dem var f.eks. gjort på fem hunder, og kan vanskelig hevdes å være representative for noen populasjon, og i hvert fall ikke den norske populasjonen. 

Dyrebeskyttelsen kunne ført bevis for situasjonen i den norske populasjonen. DBNs daglige leder uttalte i sin partsforklaring at de er opptatt av helhetlige helsedatabaser, som Pyramidion, der man kan hente sikker informasjon om diagnosedata. Spørsmålet er hvorfor man ikke har hentet ut diagnoser fra dette systemet og fremlagt for retten. Kanskje stemmer ikke funnene med bildet som her blir malt? Tall fra Pyramidion viser at 361 cavalierer har fått diagnosen SM i perioden 2018-4/8/22. Populasjonen (basert på registreringer siste 10 år) for cavalier er 6 059. Dette tilsier at 5,9% av norske cavalierer har fått diagnosen – vesentlig lavere enn tallet Rushbridge oppgir basert på studier fra utlandet.

Det kan ikke stilles som krav at vi skal motbevise alle påstandene fra DBN. Likevel har vi gjort det. Vi har fremlagt bevis for at situasjonen i den norske populasjonen er annerledes enn det DBN påstår. Både ved sakkyndige vitner med norske studier, og bevis fra egen database, Dogweb, kvalitetssikrede data på norsk populasjon. 

DBN har ikke sannsynliggjort at situasjonen i Norge er som beskrivelsen i forskningsrapportene som er fremlagt og sakkyndige som har forklart seg for dem.

Rettslig interesse

Det er et spørsmål hvilken type søksmål dette er. Er det et håndhevelsessøksmål Dyrebeskyttelsen har anlagt? Nei, det er for diffust til å kunne kalles det. Søksmålet søker å oppnå domstolens tolkningsuttalelse – kall det et "tolkningssøksmål". Søksmålet er ikke et rettskrav, noe som taler for at saken skal avvises.

Det er relevant om DBN har søksmålsbehov og om det foreligger aktualitet overfor de ulike ankende partene.

  • Har DBN et reelt behov for å få avgjort søksmålet overfor NKK. Skal det være en dom for at NKK indirekte medvirker til avl, og hvordan skal en dom for slik indirekte medvirkning forstås?
  • Har de et reelt behov for å få avgjort søksmålet overfor raseklubbene, og hvordan skal en dom for at klubbene indirekte medvirker til avl forstås?

NKK og raseklubber har ingen egentlig innvirkning på det faktiske avlsarbeidet, de eier ingen dyr, og driver ikke avl verken direkte eller indirekte. DBN har derfor ikke behov for søksmål mot klubbene og NKK. 

Når det gjelder DBNS behov for en rettslig avklaring overfor oppdretterne må retten legge vekt på hvor sterk og aktuell interessen for rettslig avklaring er, all den tid det pågår et aktivt forskriftsarbeid i regi av fagmyndighetene. Er søksmålet hensiktsmessig i en slik situasjon, eller vil det være hensiktsmessig å avvente utpenslingen av regelverket? 

Videre må retten vurdere om søksmålet er knyttet til begrenset og konkret faktum, ved at det er anlagt på et generelt "rasenivå" fremfor et "individnivå", og om det er bedre måter å opplyse søksmålet på, for eksempel ved at domstolen konkret tar stilling til individer fremfor å ta stilling til en hel rase.

Retten bør avvise saken
− Det er ikke "naturlig og rimelig" at domstolen skal avgjøre den

En dom vil gå på tvers av Mattilsynets utkast til forskrift

Lovgiver har gitt Mattilsynet som fagmyndighet og kompetansen til å kontrollere og håndheve loven. De besitter veterinærfaglig- og forvaltningsmessig kompetanse til å treffe enkeltvedtak, og gir faglige innspill til departementet i forskriftsarbeid. Alle vedtak om fremtidig hold av dyr og annen aktivitet ble flyttet fra domstolene til Mattilsynet ved siste lovendring. Mattilsynet har i denne saken ikke identifisert brudd på dyrevelferdslovens § 25 hos NKK, de har ikke funnet det nødvendig å føre tilsyn med de to raseklubbene og heller ikke identifisert brudd på dyrevelferdslovens § 25 hos oppdretterne. Domstolene bør være tilbakeholdende med å prøve forvaltningsskjønnet og de veterinær faglige vurderingene.

En dom i tråd i tråd med motpartens påstand vil ligge nær en forskrift og avgi en tolkningsuttalelse på tvers av det forvaltningen legger opp til. Samtidig vil den bare gjelde mellom partene. I realiteten treffer en dom, som ligner en forskrift, bare den organiserte hundeavlen med oversikt, registrering og helsetester. Dette ble godt illustrert av Mattilynet ved Knævelsruds vitnemål. Hun understreket at et av de viktigste poengene med forskriften er nettopp å ikke bare treffe de seriøse, men også dem som går utenfor NKK-systemet fordi de ikke følger helsekravene. En dom vil ikke kunne oppfylle forholdene en forskrift skal ha.

Det må være klart at domstolen må være tilbakeholden i prøvingen av saken. Domstolen vil tre inn i forvaltningens sted og domsslutningen vil gå på tvers av Mattilsynets utkast til forskrift.


(Subsidiært) § 25 inneholder prinsipper for avl, og kan ikke håndheves strengt av domstolen

§ 25 inneholder «prinsippene» for avl, detaljene må utlegges i forskrift. Det er ikke meningen når man bruker begrepet «prinsipper» å lage en sterk rettighetsbestemmelse som kan håndheves strengt av domstolene ved for eksempel å forby aktiviteter. Det er allerede utformet tre ulike forskriftsbestemmelser om avl i sentrale forskrifter mtp velferd for ulike dyrearter. Ingen av dem sier noe om raser, og de inneholder ingen forbud mot avl, selv for dyrearter der det er negative arvelige egenskaper. De inneholder anvisninger for hva som skal vektlegge i avlsarbeidet, presiserer negative effekter av avl som skal selekteres bort og gir næringer tilpasningstid for å rette opp negative effekter av avl. Dette er i tråd med Landbruks- og matdepartementets faglige vurderinger som er oversendt i mandatet til Mattilsynet for forskrift om hundeavl: «Det ønskes primært å få utrede mulige tiltak for å snu avlen i en riktig retning…». 

En dom i tråd med Dyrebeskyttelsens påstand vil gå på tvers av forskriften.

(Atter subsidiært) Dyrevelferdslovens § 25 gir ikke hjemmel til å avsi dom i tråd med påstand

Lovens innretning er mot individ. Dette bekreftes også av at Mattilsynet sørger for etterlevelse av loven ved å gjøre tilsyn og enkeltvedtak. En dom i tråd med påstanden faller dermed utenfor rammene for § 25 − ankende parter må frifinnes.

§25 gjelder et vidt spekter av dyr, også produksjonsdyr. Terskelen etter andre og tredje ledd er relativt høy. Dersom man skal ta bestemmelsen på ordet, slik DBN ser ut til å gjøre kan man ikke drive noe avl i Norge. I all avl bringer man med seg negative arveanlegg og potensiell sykdom, det kommer man ikke rundt. Man må derfor lese bestemmelsen som prinsippiell, og terskelen må trekkes ved de «unødige» påkjenningene og belastningene. Dyr skal beskyttes mot faren for unødige påkjenninger og belastninger, og et slikt føre-var-prinsipp er ikke å forby avl. Det er å ha særskilte screeningprogrammer, DNA teste for arvelige sykdommer, og ha avlsprogram, slik NKK og klubbene har og gjør.

Oppsummering av faktum

Partene er enige om at rasene cavalier og engelsk bulldog er disponert for ulike egenskaper.

Bevisførselen har vist at: 

  • Det er tilstrekkelig genetisk variasjon i rasene 
  • Det er genetisk variasjon innenfor egenskapene (fenotypene) og de er arvbare 
  • Det er dermed mulig å selektere bort egenskapene

NKK har gjennomført fire vitenskapelige prosjekter og har erfaring med krysningsprosjekter. Eksempelvis for rasen lundehund der man har brukt 8 år på prosjektet, og nå har besluttet å åpne stambøkene og krysse sideprosjektet tilbake til den opprinnelige rasen. Sakkyndigvitner sier at for å avle rasene bedre ved seleksjon på egenskaper kan det ta 5-10 år å se forbedring. Det er altså ikke sikkert et krysningsprosjekt vil gå raskere enn å avle innen rasen.

OPPSUMMERING OG KONKLUSJON 

DBN mangler rettslig interesse.

Subsidiært, 
Dyrevelferdsloven § 25 er en fullmaktsbestemmelse 

  • Ingen sterk rettighetsbestemmelse som kan håndheves strengt for domstolene 
  • Domstolen må vise tilbakeholdenhet i prøvingen 
  • Domstolen kan ikke tre inn i forvaltningens sted og treffe realitetsavgjørelse 

Ankende parter må frifinnes 

Atter subsidiært, 
Dyrevelferdsloven § 25 retter seg mot avl på individer og deres avkom 
− Domstolen kan ikke avsi dom for at det er i strid med § 25 å avle på rasene 

Terskelen etter dyrevelferdsloven § 25 er relativt høy 
− Avkommet skal beskyttes mot de "unødige" påkjenningene og belastningene, som store kroniske smerter eller betydelig redusert evne til å puste 
− Det er innenfor rammen av § 25 lov å avle med sikte på å selektere bort uønskede egenskaper 

Ankende parter må også av denne grunn frifinnes 

Konsekvenser av en dom i Dyrebeskyttelsens favør

Avslutningsvis berørte advokat Fjeld hva som vil være konsekvensene av en dom i DBNs favør. Hun vektla at en dom ikke er et raseforbud da det bare binder ankende parter i saken - de mest organiserte og seriøse aktørene på området. Videre at en dom ikke hindrer uorganisert avl utenfor NKK, eller import fra andre land.

En dom vil også åpne for flere søksmål om andre hunderaser og andre dyrearter, for eksempel ulike produksjonsdyr.

Videre er det ikke opplagt at et krysningsprosjekt er mulig dersom DBN får medhold, siden man i prosjektet må bruke renrasede cavalierer/engelske bulldoger. Krysningsprosjekt er heller ingen enkel løsning som gir garanti for bedre helse.