Metter hundemunner i Ukraina

Tekst: Ida Lindvall. Foto: Privat

Det er torsdag 24. februar og nyheten om at Russland har gått til krig mot Ukraina har spredt seg som ild i tørt gress over hele verden. Hjemme i Norge sitter ringsekretær Heidi Liåsen Brunes og følger med på det som har skjedd.

- Jeg var fullstendig i sjokk. Bildene som kom opp på nyhetene gjorde meg redd og fortvilet, forteller hun.

Etter kort tid begynte også Facebook å flomme over av meldinger fra oppdrettere og omplasseringssentre i Ukraina. Plutselig fikk de ikke bestilt hundemat og annet nødvendig utstyr til hundene sine. Hva kunne hun gjøre?

- Dagen etter leser jeg et innlegg på Facebook-siden Norsk Ukrainastøtte der de opplyser om at en lastebil med humanitær hjelp sendes avgårde lørdag. Jeg kaster meg rundt, skriver et innlegg der jeg spør hvem som vil støtte og poster dette på et par sider. Lørdag ble det sendt ned 80 sekker med fôr til Ukraina med den bilen, forteller Heidi.

Og slik ble Facebooksiden «Emergency dog food to Ukraina» til. 26000 kroner hadde kommet inn innen klokken ni lørdag morgen - og allerede samme dag tilbød en kvinne i Estland seg å fylle opp bilen og kjøre avgårde. Og deretter har det gått slag i slag.

Nye bekjentskaper, mye utfordringer

Etter at de første leveransene var vel fremme hadde Heidi klart å ordne et samarbeid med Ukrainsk Kennel Union og den polske kennelklubben som skulle organisere henting når leveransene var vel fremme på pick-up point. Levering nummer tre, fire, fem, seks, syv og åtte ble i løpet av de neste tre ukene organisert, på tvers av landegrenser. Noen transporter gikk direkte fra Norge, andre gikk fra Danmark eller lokalt i Polen. Noen ble kjørt ned av frivillige privatpersoner med egen bil, i andre tilfeller ble det leid inn varebiler og trailere til dette formålet.

De som har hjulpet til med turene til Danmark: hjelpemann Annette, sjåfør Steinar Hulback, Jan Inge Brunes , og Anne Birgitte Schilling Thomsen, samt hennes hjelpemann.

Heidi hevder hun har stiftet flere bekjentskaper disse ukene enn hun har gjort de siste to årene. Selv har hun vært både i Danmark og Polen for å bistå med organisering av transport, sammen med andre som også har møtt opp på kort varsel.

- På vei hjem fra Danmark ble jeg oppringt av en som fortalte meg om et omplasseringssenter i trøbbel. Så da dro jeg til Polen samme dag og møtte en flokk med redde hunder som lå i en nedlagt låve, kaldt og mørkt, forteller Heidi.

Innen hun dro hjem fem dager senere hadde de, med hjelp av donasjoner og frivillige organisasjoner, fått på plass containere med varme og lys, samt veterinærkontor og annet materiale som behøvdes. Hun kan fortelle om et enestående engasjement. Frivillige, fôrprodusenter fra ulike land, oppdrettere, butikker, lokale hundeklubber, veterinærer, enkeltpersoner og sjåfører - for å nevne noen. I skrivende stund har «Emergency dog food to Ukraina» generert nesten 290 000 kroner som har gått og skal gå til fôr, medisinsk utstyr, bur og transport av dette.

- Det har vært tusenvis av folk som har bidratt og som fortsatt bidrar. Det er helt rått, sier hun takknemlig. 

Kjennes på kroppen

Heidi drives av et stort behov for å hjelpe og under pandemien startet hun opp spleisen for å redde NKK fra konkurs. Denne erfaringen og nettverket var til stor hjelp da hun hev seg over Ukraina-prosjektet. Men hun sier at det har vært svært mange inntrykk å fordøye.

- På et tidspunkt var vi 20 kilometer fra Lviv (en av de hardest rammede byene i Ukraina, red.anm), og da kjente jeg at vi kom veldig nære, sier hun.

Hun har selv sett krigsflyktninger som har båret med seg kjæledyrene sine på flukt, og hvor høyt ukrainerne setter dyrene sine. Barn som sitter og trøster og koser med hundene mens de venter på å få komme seg videre, hunder som blir forflyttet over grensen til Polen og installert på trygge omplasseringssentre i Krakow. Det er mye og ta innover seg. En frivillig ble skutt ned og drept på vei inn til en oppdretter med hundefôr i armene.

- Vi har vært veldig restriktive på å legge ut bilder og navn på lokale steder der ting har blitt levert nettopp på grunn av dette. Vi vil ikke miste flere frivillige fordi lokasjonen deres blir avslørt, sier en preget Heidi.

Allikevel er innsatsviljen høy hos alle de involverte, og flere strømmer stadig til.

- Så lenge det er krig så kommer vi til å fortsette å hjelpe, avslutter Heidi.